…har man ikke noe annet valg enn å dele den. Og det er det jeg har tenkt å gjøre nå.
Mens man står i den, er sorgen så altoppslukende. Den tar over hver eneste celle i kroppen, fjerner hvert eneste lyspunkt og alle drømmer man har for framtiden. Alt man kjenner er smerte, alle tankene er mørke, uten noe snev av lys, og tårene strømmer, som om de kommer fra et bunnløst hav.
Dette er vår andre spontanabort på fire måneder. Vår fjerde totalt, over to år. Og jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Den overveldende gleden man kjenner når man får en positiv test, alle forventningene og drømmene man rekker å skape seg – alt blir knust i tusen biter i det sekundet man ser blod eller får den vonde beskjeden fra legen. Man skulle tro at man blir vant, at man blir herdet, men nei – det gjør like vondt hver gang. Om ikke vondere. For i takt med at antallet ufrivillige aborter øker, synker også håpet om å en dag få egne barn. Og akkurat nå er det det eneste ønsket jeg har. Alt annet har mistet betydningen, og gjør meg fullstendig likegyldig. Hva betyr vel karriere, hus, bil osv oppi alt dette? INGENTING!
Vi har vært gjennom utredning ved St. Olav, uten at de klarte å finne noe galt med noen av oss. De har rett og slett ingen anelse om hvorfor dette skjer. Det er selvsagt betryggende å bli tett fulgt opp, og det er også en god nyhet at det ikke er noe galt med oss. Men samtidig er det veldig skremmende at de ikke finner grunnen, for det betyr bare at det ikke finnes noen behandling for oss. Det betyr at vi risikerer å måtte oppleve dette gang på gang i fremtiden også. Og akkurat nå som vi står midt oppi det, orker jeg ikke engang tanken på å oppleve det igjen. Jeg orker ikke den berg- og dalbanen av følelser. Glede, bekymring, håp, fortvilelse og bunnløs sorg. Og sorgen er så vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd det samme. Siden jeg alltid har mistet i andre eller tredje måned, har det ikke rukket å bli en baby enda. Sorgen handler derfor ikke om at man har mistet et barn, den handler mer om å få drømmene sine knust – gang på gang. For dette er virkelig min største drøm, uansett hvor klisjé det måtte høres ut. Jeg husker så langt tilbake som i barnehagen, jeg og bestevenninna mi brukte ikke dagene på å leke med leker, vi brukte dagene på å trille og passe på de mindre barna. Allerede da var mitt største ønske å få barn, og jeg kunne liksom ikke vente med å bli stor nok til at det kunne skje. Det betyr likevel ikke at jeg ikke har andre drømmer. Vi planlegger jo å bygge hus og jeg ønsker å skape meg en karriere innen det jeg brenner for. Dette er også drømmer jeg håper går i oppfyllelse. Men om jeg hadde fått valget? Da er det ingen drøm som kan måle seg med det å bli foreldre. Den overgår alt, rett og slett. Og jeg hadde ofret alle andre drømmer for å få den oppfylt.
Et aspekt av sorgen er følelsen av å være helt alene. Å være ensom i sorgen. For det er sånn føler vi det. Alle rundt oss blir gravide på omtrent første forsøk og føder både en og to og tre unger uten problemer. Vi er selvsagt utrolig glade for det, og unner alle å få oppleve det. Det er ikke det som gjør vondt. Det som gjør vondt er at vi føler oss så mislykket i forhold til de andre. Hvorfor klarer ikke vi det som ”alle” andre klarer? Hvorfor er det bare oss dette skjer med? Hva er galt med oss? Dette er noen av spørsmålene vi kjenner på. Noe som virker så enkelt for alle andre, skal vise seg å bli livets største utfordring for oss. Og så kommer vi til det med ”alle andre”. Jeg VET innerst inne at vi ikke er alene om dette, jeg vet at det er flere som opplever det samme som oss, eller som i hvert fall sliter med å få barn. Jeg vet bare ikke om noen. Dette er tabu, det er noe man ikke prater om. Men herregud, så godt det hadde vært å visst om noen. Noen som hadde fått oss til å komme ut av den ensomme sorgen, noen som hadde fått oss til å innse at vi ikke er alene, noen som kanskje kunne gitt oss håp om at det går bra til slutt. For hver gang vi har fått den vonde beskjeden, har vi kjent på et stort ønske om åpenhet rundt det. Jeg har vært sint for at ingen prater om det. Jeg har vært sint for at tabuet gjør at vi føler oss alene og totalt mislykket. Og nå som vi mistet for fjerde gang, var vi begge veldig enige i at nå er tiden inne for å være åpen om situasjonen. Skal vi komme oss gjennom dette MÅ vi kunne snakke om det, vi må kunne snakke med andre i samme situasjon og vi må ta i mot all støtte, råd og hjelp vi kan få fra de rundt oss. Og ikke minst vil vi være åpne om situasjonen vår, for å kanskje slippe unna spørsmålene vi omtrent får daglig; ”skal dere ikke ha barn snart dere da?”. Det er så forståelig at folk spør, men jeg skal innrømme at det svir litt for hver gang. Det prates ikke om de som sliter, det er liksom ikke noe tema. Derfor tar alle det for gitt at vi som har vært sammen såpass lenge og er i den riktige alderen, bare kan ploppe ut unger akkurat når vi vil. Det er mange som kan det, men vi kan ikke det, og vi er sikkert ikke alene, selv om det til tider føles sånn.
Nå er det ikke mange dagene siden vi var på ultralyd, vår tredje dette svangerskapet, og fikk den vonde beskjeden om at det ikke lengre var liv der. Selv om vi har vært bekymra og tenkt det verste, så kom det som et lite sjokk likevel. For vi trodde kanskje at det skulle gå bra denne gangen. Jeg hadde gjort ALT etter boka, og hadde alle symptom og plager som hører med. Jeg gledet meg faktisk over hver dag der jeg ikke klarte å fungere på grunn av kvalmen. Jeg sa det tidlig at jeg kan ta alle plager som følger med jeg, null stress – bare det gir oss en frisk baby til slutt. Jeg hadde en god følelse da vi reiste inn til Trondheim. Men som vi alle vet kan veien fra glede til sorg være veldig kort. Den følelsen når man ligger der og ser på ultralydskjermen, man ser det lille knøttet og forventer å se hjerteslagene. Den følelsen når man ser på legen som leter og leter og som blir mer og mer alvorlig. Den følelsen når du ser på det lille fosteret som ligger trygt inni magen, og desperat prøver å se et hjerte som blinker. Den følelsen når du innser at det ikke er håp, det er ikke noe hjerteslag å finne, det gikk ikke denne gangen heller. Den følelsen er den vondeste jeg har kjent på i hele mitt liv. Det er en følelse så vond at man tror man skal dø der og da, og at livet aldri kan bli bra igjen.
Så hva gjør man egentlig etterpå? Vi har grått, vi har ledd, vi har snakket ut om alt og vi har prøvd å legge en ny plan framover. Men før jeg giver løs på planen, må jeg bare stenge meg litt inne i bobla mi. Ligge i sengen og ikke stå opp. Jeg må prøve å tømme det bunnløse havet av tårer, jeg må kjenne på alle de vonde følelsene, jeg må gjøre meg ferdig. Bare et par dager. Og så er det bare å se framover og tvinge seg selv opp. Jeg må lage meg en liste med ting å se fram til, rett og slett grunner til å komme meg opp om morgenen. Jeg må møte folk igjen, selv om det i starten føles som et ork. For jeg vet at etter hvert som tiden går, så blir smilene ekte igjen og latteren kommer uanstrengt. Jeg vet at vi kommer oss ut av ”sorgbobla”, og at vi får dette litt på avstand. Jeg vet at livet går videre, og at det er masse fint i vente som vi kommer til å glede oss over. Jeg vet også at vi alltid vil bære dette med oss. Jeg vet at det blir tungt i perioder, og at enkelte datoer (termindatoene) er dager jeg helst vil hoppe over. Vi klarer det denne gangen også, vi kommer oss gjennom det og får livet til å gå sin gang igjen. Det vet jeg. Akkurat nå har vi bestemt oss for å ta en liten pause i prøvinga, til vi har kommet oss psykisk og livet har blitt fint å leve igjen. Da er vi nok bedre rustet til å ta en eventuelt ny nedtur. I tillegg får kroppen tid til å komme seg igjen også. For det er ikke til å stikke under en stol at dette tar på fysisk også. Jeg har takket nei til utskraping de gangene spontanaborten ikke har startet av seg selv. Og det innebærer jo at jeg må gå gjennom en slags fødsel, bare uten å få noen ”premie” til slutt. Riene kommer uten pauser, og er så intense at jeg både kaster opp og er på nippet til å svime av. Jeg lukker øynene og stenger meg inne i en egen verden. Jeg klarer ikke tenke, klarer ikke prate, jeg fokuserer kun på å puste. Og etterhvert må man i tillegg presse ut alt som skal ut, noe jeg faktisk synes er verre enn selve smertene. Jeg skal ikke gå mer i detaljer på akkurat dette området, for det er traumatiserende nok som det er.
Forrige gang skjedde spontanaborten midt i min aller siste eksamensperiode. Jeg hadde igjen to av de største eksamenene på hele studiet, samt at bacheloroppgaven skulle skrives ferdig. Utrolig dårlig timing; JA! Men samtidig ble det redningen. Jeg var så nære mållinjen, så å gi opp, selv om det uten tvil hadde vært det enkleste, var ikke noe alternativ. Jeg ga meg selv to dager til å komme meg litt, så var det rett på med lesing, pugging og skriving fra tidlig morgen til sen kveld. Og jeg klarte det! Det er jeg utrolig stolt over i dag. Jeg husker min venninne, Kristina, brukte et ordtak som var noe sånn som det her; ”du vet ikke hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste alternativet du har”. Det er så sant! Å gi opp var ikke noe alternativ, og jeg klarte det jeg trodde skulle bli umulig. Dagen før siste eksamen hadde likevel kroppen fått nok, og de to neste ukene lå jeg rett ut med halsbetennelse og bihulebetennelse, 40 i feber, og med en 14-dagers penicillinkur. Men jeg besto begge eksamenene og fikk bachelorgraden min. Utrolig hva man klarer! Det som blir redningen nå er at jeg har en jobb jeg trives i, jeg har til og med en ny jobb som jeg gleder meg så utrolig mye til å starte med i løpet av september! I tillegg har jeg bestillinger på malerier og jeg har instragramkontoen som krever mye tid. Mange ting som får meg til å stå opp om morgenen og se framover. Det er jeg veldig glad for. Selv om det å legge seg ned i senga og ikke stå opp igjen er veldig fristende til tider, er det det dummeste alternativet av alt. Sorgen vil alltid være der, men det kommer ingenting godt ut av å dyrke den. Det viktigste for oss akkurat nå er å bygge oss opp igjen på alle områder, sånn at vi er klare for neste runde. Vi har ikke brukt opp alle muligheter enda, og er derfor positive til at vi en dag skal lykkes.
Å dele dette er egentlig noe av det verste jeg har gjort. En ting er å kjenne på alle følelsene og sorgen selv, men å dele det med hele verden – det er forferdelig skummelt! Å dele det aller mest sårbare føles ut som en stor risk. Men akkurat nå føles det som det eneste riktige, både for oss og for alle de som har opplevd det samme. Kanskje kan vi hjelpe noen i samme situasjon til å ikke føle seg så alene. Og kanskje bidrar vi til mer åpenhet rundt dette temaet, og da er det faktisk verdt det. Mange vil nok synes det er rart og altfor personlig til å dele, men dette har bare blitt en så stor del av livet vårt og vi orker ikke lengre å skjule det. Vi tror vi klarer oss bedre ved å være åpen om det.
Jeg håper dere som går eller har gått gjennom det samme, eller som har noe å si, enten gode råd eller historier, ikke nøler med å ta kontakt. Og for dere som trenger noen å snakke med rundt dette temaet, så stiller vi gjerne opp. Send meg eller Kristian en melding på facebook, instagram eller mail (irisrostad@me.com), så blir vi veldig glade.
En av grunnene til at jeg hadde en god følelse denne gangen, er på grunn av den sangen her. Jeg sto på kontoret mitt og malte og hørte på spillelista mi på Spotify. Plutselig kommer denne sangen. Jeg hadde aldri hørt den før, hadde aldri hatt den på noen spilleliste. Den traff meg i hjertet fra første sekund. Jeg hadde nok hørt ferdig min egen spilleliste, så Spotify valgte ut en tilfeldig sang å spille. Men at det ble akkurat denne, av alle sanger i hele verden, det er nesten litt for tilfeldig! Der og da føltes det ut som et tegn, et tegn på at det var vår tur. Det var nok ikke det denne gangen heller, men sangen har uansett fått en stor betydning for meg. En vakker dag.. <3
